Jeg sitter på verandaen min og tenker. Prøver egentlig å lese meg til den siste kunnskapen jeg trenger om pedagogikk før morgendagens eksamen. Men tankene flyr av sted og lander i barndommen.
Jeg husker vi ble spurt "Hva vil du bli når du blir stor?". Husker ikke hva jeg svarte. Kanskje flyvertinne- sånn som alle de andre jentene. Eller kontordame, var egentlig det jeg hadde mest lyst til. Men nå sitter jeg her, flere år senere. Og det går opp for meg at nå er jeg "stor". Nå har jeg faktisk valgt hva jeg vil bli. Førskolelærer. Er fornøyd med valget, men funderer fortsatt på hva jeg ville blitt hvis jeg kunne velge akkurat det jeg hadde mest lyst til i hele verden. Uten å tenke på utdanning og økonomi. Lurer på hva jeg da hadde blitt?
Det hender jeg sier til venninner: "når jeg blir stor, da.." (for eks. vil jeg ha fontene i hagen). Det virker så fjernt, så voksent. Men så kommer jeg på at jeg jo er voksen nå, selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg må ta ansvar selv for det jeg gjør, og ordne opp selv. Jeg har en økonomi å tenke på og en utdanning underveis. I tillegg til en del både ting og relasjoner. Er himla rart å tenke på egentlig.
På samme tid vet jeg at Gud har en hensikt med mitt liv. Han har bare godt for meg (og deg!), og vil at jeg skal leve et spennende og innholdsrikt liv sammen med han. Han er med uansett hva som skjer: når jeg bare har lyst til å være ei lita jente og når jeg vil være ei skikkelig dame (som jeg er på vei til å bli).
Jeg har også lyst til å vokse mer sammen med Jesus. La meg prege skikkelig av ham, slik at andre mennesker kan merke at jeg har noe spesielt. Noe som Gud har gitt meg for å spre det videre.
Jeg trenger ikke frykte framtiden, for jeg vet at Gud er med. Han som har skapt årstidene og gjort det slik at vi alle skal vokse og bli voksne har jo peiling på det han driver med!
Med ønske om en god vekstperiode,
Linda:)
